Demetrius' erobring og maktkamp

1

Etter tre år fikk Judas vite at Demetrius, sønn av Selevkos, hadde kommet til Tripolis med en stor hærstyrke og flåte.

After three years was Judas informed, that Demetrius the son of Seleucus, having entered by the haven of Tripolis with a great power and navy,

2

Han hadde inntatt landet og drept Antiokhus og Lysias, hans beskytter.

Had taken the country, and killed Antiochus, and Lysias his protector.

Alkimos' forsøk på å vinne kongens gunst

3

En Alkimos, som hadde vært øversteprest og med vilje gjort seg uren i tiden da de blandet seg med hedningene, innså at han på ingen måte kunne redde seg selv eller få tilgang til det hellige alteret.

Now one Alcimus, who had been high priest, and had defiled himself wilfully in the times of their mingling with the Gentiles, seeing that by no means he could save himself, nor have any more access to the holy altar,

4

Han kom til kong Demetrius i det hundre og femtiførste år, presenterte for ham en gullkrone, en palme og også grenene som ble brukt høytidelig i tempelet, og forble stille den dagen.

Came to king Demetrius in the hundred and one and fiftieth year, presenting unto him a crown of gold, and a palm, and also of the boughs which were used solemnly in the temple: and so that day he held his peace.

Alkimos anklager Judas for opprør

5

Han fikk imidlertid anledning til å fremme sine tåpelige foretak og ble kalt inn til råd av Demetrius, som spurte hvordan jødene sto stilt, og hva de planla. Han svarte:

Howbeit having gotten opportunity to further his foolish enterprize, and being called into counsel by Demetrius, and asked how the Jews stood affected, and what they intended, he answered thereunto:

6

De av jødene han kalte Asideere, hvis leder er Judas Makkabeeren, fører krig og er opprørske, og lar ikke de andre ha fred.

Those of the Jews that he called Assideans, whose captain is Judas Maccabeus, nourish war and are seditious, and will not let the rest be in peace.

7

Derfor, jeg som ble fratatt mine forfedres ære, mener å si yppersteprestembedet, har nå kommet hit:

Therefore I, being deprived of mine ancestors' honour, I mean the high priesthood, am now come hither:

8

For det første på grunn av min oppriktige omsorg for saker som angår kongen; og for det andre fordi jeg har til hensikt det gode for mine egne landsmenn, for hele vårt folk lider stor nød på grunn av de ukloke handlingene til de nevnte.

First, verily for the unfeigned care I have of things pertaining to the king; and secondly, even for that I intend the good of mine own countrymen: for all our nation is in no small misery through the unadvised dealing of them aforersaid.

9

Derfor, o konge, ettersom du kjenner til alt dette, vær omsorgsfull for landet og vårt folk, som er presset fra alle kanter, i henhold til den barmhjertighet du raskt viser til alle.

Wherefore, O king, seeing knowest all these things, be careful for the country, and our nation, which is pressed on every side, according to the clemency that thou readily shewest unto all.

10

For så lenge Judas lever, er det ikke mulig at staten skal være fredelig.

For as long as Judas liveth, it is not possible that the state should be quiet.

Nikanor sendt for å bekjempe Judas

11

Straks han hadde sagt dette, oppildnet andre av kongens venner mot Judas, Demetrius enda mer.

This was no sooner spoken of him, but others of the king's friends, being maliciously set against Judas, did more incense Demetrius.

12

Og straks tilkalte han Nikanor, som hadde vært mestren over elefantene, og gjorde ham til guvernør over Judea, han sendte ham av gårde,

And forthwith calling Nicanor, who had been master of the elephants, and making him governor over Judea, he sent him forth,

13

og befalte ham å drepe Judas, spre dem som var med ham, og gjøre Alkimos til yppersteprest for det store tempelet.

Commanding him to slay Judas, and to scatter them that were with him, and to make Alcimus high priest of the great temple.

14

Hedningene, som hadde flyktet ut av Judea fra Judas, kom flokkende til Nikanor, i den tro at skadene og ulykkene til jødene var deres velferd.

Then the heathen, that had fled out of Judea from Judas, came to Nicanor by flocks, thinking the harm and calamities ot the Jews to be their welfare.

Fredsavtale med Nikanor

15

Da nå jødene hørte om Nikanors ankomst, og at hedningene mobiliserte mot dem, kastet de jord på hodene sine og ba til han som hadde grunnlagt sitt folk for alltid, og som alltid hjelper sin del ved å vise sitt nærvær.

Now when the Jews heard of Nicanor's coming, and that the heathen were up against them, they cast earth upon their heads, and made supplication to him that had established his people for ever, and who always helpeth his portion with manifestation of his presence.

16

Så på captainens befaling flyttet de straks derfra og nærmet seg dem ved byen Dessau.

So at the commandment of the captain they removed straightways from thence, and came near unto them at the town of Dessau.

17

Simon, Judas' bror, hadde allerede vært i kamp med Nikanor, men ble litt slått tilbake på grunn av fiendenes plutselige stillhet.

Now Simon, Judas' brother, had joined battle with Nicanor, but was somewhat discomfited through the sudden silence of his enemies.

18

Likevel, da Nikanor hørte om motet til dem som var med Judas, og deres tapperhet til å kjempe for landet deres, våget han ikke å prøve saken med sverd.

Nevertheless Nicanor, hearing of the manliness of them that were with Judas, and the courageousness that they had to fight for their country, durst not try the matter by the sword.

19

Derfor sendte han Posidonius, Theodotus og Mattatias for å komme frem til en fredsavtale.

Wherefore he sent Posidonius, and Theodotus, and Mattathias, to make peace.

20

Så når de hadde vurdert dette lenge, og lederen hadde gjort folkemengden kjent med det, og det viste seg at de var alle av en mening, samtykket de til avtalen,

So when they had taken long advisement thereupon, and the captain had made the multitude acquainted therewith, and it appeared that they were all of one mind, they consented to the covenants,

21

og fastsatte en dag for å møtes sammen. Og da dagen kom, og stoler var satt fram for begge parter,

And appointed a day to meet in together by themselves: and when the day came, and stools were set for either of them,

22

plasserte Judas bevæpnede menn på passende steder, slik at ingen svikaktighet plutselig skulle utspille seg fra fiendene: slik oppnådde de en fredelig konferanse.

Ludas placed armed men ready in convenient places, lest some treachery should be suddenly practised by the enemies: so they made a peaceable conference.

23

Nå ble Nikanor værende i Jerusalem uten å gjøre noe skade og sendte bort dem som kom dro til ham.

Now Nicanor abode in Jerusalem, and did no hurt, but sent away the people that came flocking unto him.

24

Og han ville ikke tillate Judas å gå ut av syne: for han elsket mannen av hele sitt hjerte.

And he would not willingly have Judas out of his sight: for he love the man from his heart

25

Han ba ham også ta en kone og få barn: så han giftet seg, levde fredelig og delte dette livet.

He prayed him also to take a wife, and to beget children: so he married, was quiet, and took part of this life.

Alkimos intriguerer mot Judas og Nikanor

26

Men da Alkimos merket kjærligheten mellom dem, og betraktet de inngåtte avtaler, gikk han til Demetrius og fortalte at Nikanor ikke var velstilt i forhold til staten; for han hadde utpekt Judas, som var en forræder for hans rike, til å være kongens etterfølger.

But Alcimus, perceiving the love that was betwixt them, and considering the covenants that were made, came to Demetrius, and told him that Nicanor was not well affected toward the state; for that he had ordained Judas, a traitor to his realm, to be the king's successor.

27

Da ble kongen i raseri, opprørt over anklagene fra det mest ondskapsfulle mennesket, skrev til Nikanor og uttrykte sin store misnøye med avtalene, og ba ham sendte Makkabeus som fange straks til Antiokia.

Then the king being in a rage, and provoked with the accusations of the most wicked man, wrote to Nicanor, signifying that he was much displeased with the covenants, and commanding him that he should send Maccabeus prisoner in all haste unto Antioch.

28

Da dette kom Nikanor for øre, ble han meget forvirret i seg selv, og tok det ille opp at han skulle oppheve de artiklene som var avtalt, mannen var ikke skyldig.

When this came to Nicanor's hearing, he was much confounded in himself, and took it grievously that he should make void the articles which were agreed upon, the man being in no fault.

29

Men fordi det ikke var mulig å gå imot kongen, ventet han på rett tid til å oppnå dette ved list.

But because there was no dealing against the king, he watched his time to accomplish this thing by policy.

30

Men når Makkabeus så at Nikanor begynte å oppføre seg mer avvisende ovenfor ham, og at han behandlet ham mer hardt enn vanlig, og innså at slik sur oppførsel ikke kom fra noe godt, samlet han ikke få av sine menn og trakk seg unna fra Nikanor.

Notwithstanding, when Maccabeus saw that Nicanor began to be churlish unto him, and that he entreated him more roughly than he was wont, perceiving that such sour behaviour came not of good, he gathered together not a few of his men, and withdrew himself from Nicanor.

Nikanors trussel mot tempelet

31

Men den andre, da han innså at han var blitt godt avverget av Judas' list, gikk inn i det store og hellige tempelet og befalte prestene, som hadde frembar sitt sedvanlige offer, å gi ham mannen.

But the other, knowing that he was notably prevented by Judas' policy, came into the great and holy temple, and commanded the priests, that were offering their usual sacrifices, to deliver him the man.

32

Og da de sverget på at de ikke kunne fortelle hvor mannen var som han lette etter,

And when they sware that they could not tell where the man was whom he sought,

33

strakte han ut høyre hånd mot tempelet og svor denne ed: Hvis dere ikke gir meg Judas som fange, skal jeg jevne dette Guds tempel med jorden, og jeg skal bryte ned alteret og reise et bemerkelsesverdig tempel til Bacchus.

He stretched out his right hand toward the temple, and made an oath in this manner: If ye will not deliver me Judas as a prisoner, I will lay this temple of God even with the ground, and I will break down the altar, and erect a notable temple unto Bacchus.

34

Etter disse ord dro han. Da løftet prestene hendene sine mot himmelen og ba til han som alltid har vært nasjonens forsvarer, og sa på denne måten:

After these words he departed. Then the priests lifted up their hands toward heaven, and besought him that was ever a defender of their nation, saying in this manner;

35

Du, Herre over alle ting, som ikke trenger noe, fant behag i at tempelet for din bolig skulle være blant oss:

Thou, O Lord of all things, who hast need of nothing, wast pleased that the temple of thine habitation should be among us:

36

Derfor, hellige Herre, hold dette huset alltid uplettet, som nylig ble renset, og stopp enhver urettferdig munn.

Therefore now, O holy Lord of all holiness, keep this house ever undefiled, which lately was cleansed, and stop every unrighteous mouth.

Razis' motstand og heltemodige offer

37

Nå ble en viss Razis, en av de eldste i Jerusalem, en elsker av sine landsmenn og en mann med meget godt rykte, anklaget for Nikanor, som for sin vennlighet var kalt jødenes far.

Now was there accused unto Nicanor one Razis, one of the elders of Jerusalem, a lover of his countrymen, and a man of very good report, who for his kindness was called a father of the Jews.

38

For i tidligere tider, da de ikke blandet seg med hedningene, var han blitt anklaget for jødedom og risikerte modig sin kropp og liv med stor hevn for jødenes religion.

For in the former times, when they mingled not themselves with the Gentiles, he had been accused of Judaism, and did boldly jeopard his body and life with all vehemency for the religion of the Jews.

39

Så Nikanor, villig til å erklære sitt hat han bar til jødene, sendte mer enn fem hundre krigsfolk for å ta ham:

So Nicanor, willing to declare the hate that he bare unto the Jews, sent above five hundred men of war to take him:

40

For han tenkte ved å ta ham å påføre jødene stor skade.

For he thought by taking him to do the Jews much hurt.

41

Da folkemengden skulle innta tårnet, og voldelig brøt inn i ytterdøren, og ba om at ild skulle hentes for å brenne den, kastet han seg om på sverdet klar til å bli tatt fra alle sider,

Now when the multitude would have taken the tower, and violently broken into the outer door, and bade that fire should be brought to burn it, he being ready to be taken on every side fell upon his sword;

42

og valgte heller å dø tappert enn å komme i hendene på de onde, for å bli misbrukt på andre måter enn det som var passende for hans adelige fødsel.

Choosing rather to die manfully, than to come into the hands of the wicked, to be abused otherwise than beseemed his noble birth:

Razis' død og siste handlinger

43

Men han bommet på slaget i hast, og folkemengden også styrtet inn i dørene, han løp modig opp til veggen og kastet seg ned tappert blant de tykkeste av dem.

But missing his stroke through haste, the multitude also rushing within the doors, he ran boldly up to the wall, and cast himself down manfully among the thickest of them.

44

Men de gav hurtig tilbakeslag, og det ble gjort plass, han falt ned i midten av det åpne området.

But they quickly giving back, and a space being made, he fell down into the midst of the void place.

45

Likevel, mens det fortsatt var liv i ham, ble han opphisset av sinne, reiste seg opp; og selv om blodet hans strømmet ut som vannstråler og sårene var alvorlige, løp han gjennom mengden; og stod på en bratt stein,

Nevertheless, while there was yet breath within him, being inflamed with anger, he rose up; and though his blood gushed out like spouts of water, and his wounds were grievous, yet he ran through the midst of the throng; and standing upon a steep rock,

46

da blodet hans nå var borte, trakk han ut innvollene sine, og holdt dem i begge hender, kastet dem på mengden, og påkalte livets og åndens Herre om å gi dem tilbake til ham igjen, slik døde han.

When as his blood was now quite gone, he plucked out his bowels, and taking them in both his hands, he cast them upon the throng, and calling upon the Lord of life and spirit to restore him those again, he thus died.